Artificial intelligence (AI) og digitalisering bringer bud om betydelige samfunnsendringer. Vi hører om massiv påvirkninger på arbeidsmarked,produktmarkeder,bedrifterog individer. Det ville derfor vært veldig rart om en aktiv stat som den norske ikke hadde en betydelig interesse i å være proaktive i hvordan bedrifter, offentlig sektor og mennesker i Norge møter de omfattende skiftene. Erna Solberg er proaktiv på dette område. Som så mange andre har hun satt opp sin egen AI: Astrup og Isaksen.
Herrene Astrup og Isaksen sitter nemlig på mye av nøkkelen til hvordan Norge som samfunn møter disrupsjonen som kommer fra digitalisering. De er begge proaktive i forhold til interessenter som berøres i ulik grad – særlig gjelder dette bedrifter og omstilling i arbeidslivet. Hver for seg har de mye å komme med, men idealet vil være om de jobber sammen mot felles ideer og tiltak.
Nikolai Astrup har ansvar for digitalisering av samfunnet, offentlig sektor og infrastruktur. For digitaliseringen har vesentlige effekter på disse områdene. Vi ser at bedre forståelse av virkeligheten gjennom big data og AI har blitt et strategisk spillmellom stormakter. Statlige og ikke-statlige organisasjoner bruker kode som våpen. De mest tydelige eksemplene på dette er Cambridge Analyticaskandalen, russisk hackingav det amerikanske presidentvalget i 2016, og USAs hackingav Irans infrastruktur. På den andre siden kommer potensielle brudd på personvernstadig under lupen. Offentlig sektor og samfunnet forøvrig har altså store muligheter og trusler i digitaliseringens bevegelse fremover.
Torbjørn Røe Isaksen sitter på sin side med ansvaret for digitalisering i bedrifter og markeder. Som følge av digitalisering konkurrerer nå de fleste bedrifter i økende grad i monopoliserte markeder dominert av et knippe internasjonale gigantersom i varierende grad brukes som del i økonomisk geopolitikk. Samtidig vokser store dataselskaper seg opp som monopolister med potensielle konkurransevridende konsekvenser, og data som råvare blir stadig viktigere input i alle slags virksomheter og markeder. Konsekvensen av dette går i retning av helt nye markedsstrukturer der det blir stadig vanskeligere for nye eller små virksomheter å konkurrere fordi tilgangen til viktige produksjonsinput blir monopolisert. Stadig smartere datamaskiner øker også tilfanget av automatiseringav stadig flere typer oppgaver som tradisjonelt kun mennesker har kunnet utføre.
Digitalisering har med andre ord store transformative effekterpå individer, organisasjoner og samfunnet. Det skulle derfor bare mangle at ikke den norske stat tar en aktiv rolle for å best mulig legge til rette for at transformasjonen blir så grei som mulig. Og det er mange hensyn som skal veies i dette arbeidet. Men hva er det viktigste regjeringens AI bør rette oppmerksomheten mot? Her er to punkter vi i DigInn ser i vårt arbeid med disse spørsmålene.
1. Lær å lære:Dette er ikke bare et spørsmål om mer utdanning, kursing og påfyll av kunnskap. Dette handler om å utvikle evnen til å lære kontinuerlig gjennom hele karrieren. Læring skjer på individuelt, organisatorisk og samfunnsnivå og har en betydelig effekt på økonomisk utvikling, og digital transformasjonkrever aktiv politikk for å fostre denne kontinuerlige læringen. Nobelprisvinner Joseph Stiglitz og hans kollega Bruce Greenwald beskriver et sett med politiske tiltak for nettopp dette. Særlig trekker Stiglitz frem at rask teknologisk endring, som vi i dag står oppe i, skaper store forskjeller mellom individer, organisasjoner og samfunn på grunn av forskjeller i evnen til kontinuerlig læring. Derfor kreves aktiv politikk. Digitaliseringen skaper større forskjeller mellom store, monopolistiske «dataeiere», og små «databrukere», og er en åpenbar case for aktiv næringspolitikk. Regjeringens «lære hele livet reform» er en utmerket start på dette arbeidet, og ytterligere stimulering av kunnskapsutvikling i små- og mellomstore bedrifter syne så være på næringsministerens netthinne. Særlig viktig synes det å kunne øke digital modenhet hos disse. Fortsett med det, sier vi.
2. Brukersentrisk regulering:Når noe skaper økonomiske endringer, slik som digitalisering gjør, blir det fort et spørsmål om reguleringer. Dette kan gjøres idiotisk, eller det kan gjøres smart. I kontekst av digitalisering oppstår det push for strengere personvern, kontroll på data, og muligens også krav om proteksjonisme. For lite regulering vil forsterke de monopolistiske tendensene vi har beskrevet over og skape stor ubalanse i næringsliv og offentlig virksomhet. For mye regulering vil forhindre den nødvendige læringen og innovasjonen som kreves for å sikre god sosial og økonomisk utvikling. En balansert løsning synes å være «brukersentrisk regulering». Ideen er at brukeren av data, altså oss, eier datatilgangen, og at data kan selges til hvem som helst som input i produksjonen. Jeg eier med andre ord mine egne data og kan velge å selge disse til de som ønsker å bruke disse. Reguleringens mål blir å sikre at data er tilgjengelig for alle som ønsker å betale for å benytte de ved å kompensere den enkelte eier. Dette flytter makt fra datamonopolister til individer, og sikrer samtidig bred tilgang til en meget viktig råvare for digital business. Regjeringens arbeid med en strategi for kunstig intelligens bør dermed gløtte til Singapore for hvordan de bygger brukersentrisk regulering. Data som et offentlig gode bør vurderes i tillegg for å sikre bredest mulig adgang til viktig råvare.
Regjeringens AI – Astrup og Isaksen – sitter med mye av nøkkelen for hvordan vi som samfunn klarer å dra det beste ut av den rivende teknologiske utviklingen vi nå står oppe i. Tiltakene de har foreslått er i riktig retning og i tråd med det mye forskning indikerer som fornuftig politikk. Mye konkretisering og nye virkemiddel blir en viktig del av arbeidet fremover. DigInn ser frem til å følge dette arbeidet i årene fremover og vil gjøre vårt for at ny kunnskap kommer til anvendelse i Ernas AI.
Comments