Bokanmeldelse - «Radical markets» - av Eric A. Posner og E. Glen Weyl
Kunne du tenke deg at eiendommen din var til salgs hele tiden? Hva med å kunne stemme i direkte valg hvor stemmen din reflekterte hvor mye akkurat du bryr deg om akkurat den ene saken? Dette er bare to av mange områder hvor mer marked og nye markedsmekanismer kan gjøre samfunnet mer egalitært og samtidig mer effektivt. Frimarkedspolemikk sa du? Ja og nei, vil jeg si.
Et samfunn uten eiendomsrett
Utgangspunktet for boken er at ressurser historisk, og i dag, utnyttes veldig ineffektivt. Når noen eier store mengder land som de kanskje har arvet, og de kan leve et behagelig liv bare ved å leie ut jorden, oppstår det ineffektivitet. Denne monopolsituasjonen gjør at produktive krefter ikke kommer til land som kan brukes til produktivt virke. De må leie den. Og alle som leier leiligheter og hus vet at man ikke har verdens største insentiv til å sette huset og tomta i stand ettersom leiekontrakten kan sies opp, eller leietaker generelt eksproprieres. Sånn sett, argumenterer forfatterne, er privat eiendomsrett til hinder for effektiv utnyttelse av landressurser.
Men hva om alt var til salgs alltid? At privat eiendomsrett ikke eksisterte, men allmuen eide all land? Bilder av Sovjetunionen flasher over netthinnen til mange av oss. Men det er en viktig forskjell: alle vil kunne by på land allmenningen eier og den som byr høyest vinner retten til å bruke den. Så hvem byr høyest? Jo, sier forfatterne, det er de som mest effektivt kan skape verdier av jorda. For landbruksjord vil det være de flinkeste gårdbrukerne. For bebyggelse vil det være de beste utbyggerne osv. Gjennom et grundig resonnement viser forfatterne konsistent at dette leder til høyere grad av utjevning (arv har ingenting i et slikt system å gjøre), og veldig høy produktivitet. Og slenger man på en høy eiendomsskatt på toppen, sikrer det at ingen byr for høyt på land som ikke har nok potensiale. Eiendommens pris er jo da kjent og jo høyere pris – jo høyere skatt. Og dersom noen blir fristet til å prise sin eiendom lavt for å redusere skatten, ja så vil de måtte akseptere denne prisen dersom noen vil kjøpe eiendommen fra dem. Og når noen dør går jorden tilbake til fellesskapet.
Denne foreslåtte løsningen er vesentlige mer plausibel i en blokk-kjede verden hvor transaksjoner kan samles og overvåkes, og sterke kontrakter kan utformes. Resultatet er uansett, i følge forfatterne, høyere effektivitet OG større likhet.
En person – mange stemmer
I den neste delen tar boken utgangspunkt i at vi som medlemmer i samfunnet har vesentlig forskjellige preferanser. Min svoger er opptatt av tømmerpriser og gode rammebetingelser for idrettslag. Min tante er opptatt av de eldres rettigheter og pensjonistvilkår. Og jeg er opptatt av utdanning på alle nivåer. Felles for oss er at vi har kun en måte å påvirke politikk på som velgere. Det er å stemme «våre» kandidater inn på tinget. Det er nemlig lenge siden vi ga opp ideen om direkte avstemming på enkeltsaker (med unntak av EU og sånn da).
Men hva om vi i stedet hadde voteringer på mange saker som stortinget behandler? Og hva om vi voterte med «credits» fremfor «1 person 1 stemme». Boken legger ut et omfattende resonnement rundt dette. Vi som innbyggere tjener stemmepoeng («credits») over tid. Hvert år får vi noen nye som settes på en konto. Vi bruker disse når vi stemmer i disse direkte valgene. Dersom en sak er viktig for oss stemmer vi med mange stemmepoeng. Dersom saken er mindre viktig bruker vi færre eller kanskje ingen. La oss ta et eksempel. Arbeiderpartiet foreslår gratis SFO for alle. Vi med barn i SFO vil kaste mange stemmepoeng inn i denne avstemmingen fordi det betyr mye for oss. For mange andre betyr det mindre, og dermed stemmer de med færre poeng. Noen kan kanskje være veldig imot og bruker stemmepoeng på denne måten. Uansett er resultatet at våre preferanser får større verdi enn dagens system.
Forfatterne tar oss med, nok en gang, på et omfattende filosofisk og politisk resonnement for hvordan denne typen «auksjoner» av politiske saker er mer effektivt (fordi det korresponderer bedre med våre preferanser) og mer rettferdig.
Men er dette lurt da?
Jeg har mine reservasjoner, men er også inspirert over de mer filosofiske tankene her. Boken gjør en utmerket jobb i å fremme et konsistent argument om at virkelig frie markeder for eiendom og stemmepoeng kan skape et bedre samfunn. Det er likevel noe som river i min overbevisning i forhold til å overlate for mye koordinering til slike mekanismer. Forfatterne griper f.eks ikke tak i menneskers begrensede rasjonalitet, tilbøyelighet til ondskap eller emosjonell tilhørighet. I eksemplet med eiendom kan det være mange grunner til at folk vil beholde eiendommer selv om de ikke «kaster» av seg tilstrekkelig til å være konkurransedyktig. Og det er også en slags forskjell i legitimitet mellom en stor godseier og en odelsjente fra Ogndalen i forhold til krav på nedarvet jord. Boken tar veldig lett på slike hensyn. Jeg kunne tenkt meg å sett en mer kommunitaristisk tilnærming til samme tankegodset fordi det er interessant.
Men disse begrensningene til side: Det er interessante tanker knyttet til eiendomsrett og votering som vi absolutt kan ta oss tid til å snakke om selv om de kan virke fremmede ved første øyekast. Så boka er vel verdt å lese fordi den presenterer interessante og ganske konkrete ideer, og er veldig logisk konsistent. Forfatterne er noen ordentlige glupinger (en av dem tok en mastergrad OG en doktorgrad på Princeton på ett (1) år) og det er en fryd å lese slike velartikulerte ideer.
Comments